+ Poesia Nórdica em Tradução (selecionada pelo tradutor) — traduzido do sueco, norueguês, dinamarquês e feroês

gjendikt

+ poesia nórdica em tradução

Enhver oversettelse fra et språk til et annet gir lett et tap av mening. Ordene betyr ikke nødvendigvis det samme i for eksempel norsk og dansk, selv om de skrives likt. Ord forandrer også betydning over tid innenfor ett og samme språk. Man skal ha godt kjennskap til både språk og åndsliv i begge land og tidsaldre for å gjøre en god gjendiktning. I tillegg bør man være dikter selv. Ordet gjendiktning har ikke noe synonymt motstykke i andre språk utenom skandinaviske, selv om aktiviteten er kjent. Mange eldre litterære verker var laget på vers. I mange tilfeller var dette for å lette memorering og gjengivelse uten å bruke skrift, siden «papir» var sjelden vare. Når vi i dag fortsatt kan lese verker som Iliaden og Odysseen på verseføtter på norsk, skyldes det at flere norske diktere og litteraturforskere har bearbeidet gamle manuskripter. Flere norske diktere og forfattere har gjort gode gjendiktninger i tillegg til å oversette litteratur. Dette kan både henge sammen med en vanskelig økonomi som skribent – og den faglige eller kunstneriske utfordringen som ligger i å få det til. Mange slike prosjekter har, i likhet med egne verker, måttet modnes over år før endelig alle ordene er kommet på riktig plass. Gjendiktning er en form for oversettelse der en forsøker å overføre noe annet og mere av innholdet i et litterært arbeide enn det som kommer fram ved en vanlig ordrett oversettelse. Uttrykket brukes vanligvis om verker av poetisk karakter. Sagt på en annen måte, består det i å kle om et dikts «sjel» fra en språkdrakt til ens egen. Vi får en oversettelse med selvstendig litterær kvalitet. Dette gjelder for eksempel dikt og sangtekster der lyd, rytme og andre litterære virkemidler også er viktige egenskaper for opplevelsen av teksten og for formidlingen av meningsinnholdet og forfatterens kunstneriske hensikter. Enhver oversettelse fra et språk til et annet gir lett et tap av mening. Ordene betyr ikke nødvendigvis det samme i for eksempel norsk og dansk, selv om de skrives likt. Ord forandrer også betydning over tid innenfor ett og samme språk. Man skal ha godt kjennskap til både språk og åndsliv i begge land og tidsaldre for å gjøre en god gjendiktning. I tillegg bør man være dikter selv. Ordet gjendiktning har ikke noe synonymt motstykke i andre språk utenom skandinaviske, selv om aktiviteten er kjent. Mange eldre litterære verker var laget på vers. I mange tilfeller var dette for å lette memorering og gjengivelse uten å bruke skrift, siden «papir» var sjelden vare. Når vi i dag fortsatt kan lese verker som Iliaden og Odysseen på verseføtter på norsk, skyldes det at flere norske diktere og litteraturforskere har bearbeidet gamle manuskripter. Flere norske diktere og forfattere har gjort gode gjendiktninger i tillegg til å oversette litteratur. Dette kan både henge sammen med en vanskelig økonomi som skribent – og den faglige eller kunstneriske utfordringen som ligger i å få det til. Mange slike prosjekter har, i likhet med egne verker, måttet modnes over år før endelig alle ordene er kommet på riktig plass. Gjendiktning er en form for oversettelse der en forsøker å overføre noe annet og mere av innholdet i et litterært arbeide enn det som kommer fram ved en vanlig ordrett oversettelse. Uttrykket brukes vanligvis om verker av poetisk karakter. Sagt på en

gjendikt

+ poesia nórdica em tradução

seleção e tradução

luciano dutra

reykjavík ·

2016

Hvad er en Digter? Et ulykkeligt Menneske, der gjemmer dybe Qvaler i sit Hjerte, men hvis Læber ere dannede saaledes, at idet Sukket og Skriget strømmer ud over dem, lyde de som en skjøn Musik. Og Menneskene flokkes om Digteren og sige til ham: syng snart igjen, det vil sige, gid nye Lidelser maae martre Din Sjæl, og gid Læberne maae vedblive at være dannede som forhen; thi Skriget vilde blot ængste os, men Musikken den er liflig. Og Recensenterne træde til, de sige: det er rigtigt, saaledes skal det være efter Æsthetikens Regler. Nu det forstaaer sig, en Recensent ligner ogsaa en Digter paa et Haar, kun har han ikke Qvaler i Hjertet, ikke Musikken paa Læberne. See derfor vil jeg hellere være Svinehyrde paa Amagerbro og være forstaaet af Svinene, end være Digter og være misforstaaet af Menneskene.

søren kierkegaard Dinamarca 1813–1855

Mas o que é um poeta? Um sujeito infeliz que traz profundos padecimentos no coração mas cujos lábios são afeiçoados de tal sorte que os suspiros e clamores que emitem soam como música formosa. Ele é assim como os infelizes morosamente torturados a fogo lento no touro de Fálaris cujos clamores não conseguem atingir os ouvidos do tirano nem atemorizá-lo, pois para ele soam como música melíflua. E o povo se aglomera em torno do poeta e diz a ele: “Canta logo outra vez, ou seja, que novas desgraças judiem da tua alma e que os teus lábios continuem sendo afeiçoados como dantes, pois a música deles é vibrante, mesmo se o clamor talvez nos assuste de leve. E os críticos juntam-se ao coro, dizendo: “É isso mesmo, assim é que deve ser segundo os ditames da estética”. Mas é tão evidente, o crítico se parece deveras com o poeta, salvo pelo fato de não ter padecimentos no coração nem música nos lábios. Eis porque prefiro antes ser o pastor de porcos da ponte de Amager, e ser compreendido pelos porcos, do que ser o poeta incompreendido pelas gentes.

to tunger To tunger har mitt hjerte. To viljer har mitt sinn. Jeg elsker deg bestandig, og jeg blir aldri din. Dypt i det røde mørket fikk livet dobbelt form. Der kurrer det en due. Der hvisler det en orm. To tunger har mitt hjerte Hør på det likevel. Bli hos meg og gå fra meg og frels meg fra meg selv.

inger hagerup Noruega 1905–1985

duas línguas Duas línguas tem meu coração. Duas ganas tem a minha mente. Eu te amo permanentemente mas vou ser tua é nunca não. Nessa rubra escuridão pungente a vida ganhou uma forma dupla. Nela, uma pomba ora arrulha, ora nela cicia uma serpente. Duas línguas tem meu coração. Ouve atento mais essa queixa. Fica comigo e depois me deixa. Salva-me da minha própria prisão.

Dagarna växa – en rad vita spöken – gengångare som återkomma och försvinna.

henry parland Finlândia 1908–1930

Os dias vicejam – enfiada de alvos fantasmas – almas penadas que voltam e desaparecem.

morken stuv Alt det mjuke i han har sopp og makk ete upp. Det harde, det seige, det knytte stend att. Kvistane og vridknutane held han enno uppe.

olav h. hauge Noruega 1908–1994

tronco podre Tudo o que de macio havia nele fungos e larvas devoraram. Tudo o que nele havia de rijo, tenaz, e nodoso permanece. Galhos e nós mantém-no ainda em pé.

tol Skapast tol í manni tá móðir ber í fangi ella: Føðist tol í manni í lívsins harða gangi?

guðrið helmsdal Ilhas Feroés 1941–

paciência Gera-se a paciência na gente quando a mãe nos carrega no ventre? ou: A paciência nasce de repente na dura vida da gente?

de evige tre Der er to mænd i verden, der bestandig krydser min vej, den ene er ham jeg elsker, den anden elsker mig. Den ene er i en natlig drøm, der bor i mit mørke sind, den anden står ved mit hjertes dør, jeg lukker ham aldrig ind. Den ene gav mig et vårligt pust af lykke der snart for hen, den anden gav mig sit hele liv og fik aldrig en time igen. Den ene bruser i blodets sang, hvor elskov er ren og fri, den anden er et med den triste dag, som drømmene drukner i. Hver kvinde står mellem disse to, forelsket, elsket og ren een gang hvert hundrede år kan det ske, de smelter sammen til een.

tove ditlevsen Dinamarca 1917–1976

eterno triângulo Dois homens há nesse mundo que sempre cruzam minha estrada: o primeiro é por mim amado e eu pelo segundo sou amada. O primeiro é um sonho noturno em que meu eu fez sua morada, o segundo vem bater à porta do meu coração, sempre fechada. O primeiro veio e deu-me um sopro efêmero de primaveril felicidade. O segundo deu-me a sua vida inteira e em troca teve nada. O primeiro entoa no meu sangue amorosa e inocente liberdade. O segundo é como o dia triste que asfixia sonhos de mocidade. Entre os dois toda mulher oscila inocente, amada, apaixonada. Mas talvez só a cada cem anos essa dupla é num só unificada.

morgen Det er morgen igjen, vesle håp og verden frotterer seg med nyvasket solskinn. Livets ansikt er aldri det samme selv om vi ser på det i all evighet.

kolbein falkeid Noruega 1933–

manhã É manhã outra vez, ínfima esperança, e o mundo se seca num raio de sol recém lavado. A face da vida é sempre a mesma mesmo que a vejamos por toda a eternidade.

valborgsnatt Sent omsider står jag vid ödenas berg. Runtomkring som ovädersmoln skockar sig formlösa väsen, skymningsdjur, svartvingade, fosforögda. Stannar jag? Går jag? Vägen ligger mörk. Stannar jag fredlig här vid foten av berget, då rör mig ingen. Lugn kan jag se deras kamp som en dimmans lek i luften, själv blott ett vilset öga. Men går jag, går jag, då vet jag ingenting mer. För den som tar de stegen blir livet saga. Själv eld skall jag rida på ringlande eldormar. Själv vind skall jag flyga på vingade vinddrakar. Själv intet, själv förlorad i stormen slungas jag död eller levande fram, ett öde framtidstungt.

karin boye Suécia 1900–1941

noite de santa valburga Enfim estou junto à montanha do destino. Em volta, como nuvens de tempestade, juntam-se seres sem forma, animais crepusculares, com suas asas negras, com seus olhos forsforados. Paro? Ou ando? A senda segue, sombria. Se paro pacificamente aqui no sopé da montanha, ninguém mais me importuna. E posso assistir serenamente seus embates como jogos nebulosos no ar, mero olho desgarrado. Porém se ando, se ando, aí já não sei de mais nada. Pois para quem anda esses passos a vida vira uma fábula. Eu própria fogo, hei de cavalgar nas serpentes bruxuleantes de fogo. Eu própria vento, hei de voar nas pandorgas aladas. Eu própria o nada, perdida na tempestade hei também de me arrojar viva ou morta, feito um destino pesado de futuro.

hvat er at yrkja hvat er at yrkja? tann ið dugir tað lærir tað aldrin tann ið ikki hevur lært tað enn hevur nokk altíð dugað tað tað er at krógva seg at krabba seg ímóti streyminum at droyma í litum pynta uppá eitt meistaraverk við ósjónligum blekki prógva at jørðin er fløt fara í grind við skrivismaskinuni fara til arbeiðis kl 4 um morgunin vera bundin í 107 ár selja sína sál til flutningsbandið blomstra í sugguni vegleiða tann síggjandi villa tann blinda vera navnleysur og analfabetur stava seg ígjøgnum tað seinast skríggið vera eftirlitsmaður á transsibirisku jarnbreytini skriva brøv til rosu luxemburg um eina superstar ið vitjaði á nátt leypa á bláman og rópa einstein über alles ella øvugt um nakar mótmælir

rói patursson Ilhas Feroés 1947–

vera kirurgur og klokkari grava sína egnu grøv eta fysikk og kemi til døgurða misbrúka móðurmálið til tað flennir í kíki vera føddur í eini aðrari planet vera tann ævigi taparin sem vinnur á øllum

o que é ser poeta que é ser poeta? quem sabe jamais aprende quem ainda não aprendeu sempre soube é se esconder é caranguejar contra a maré é sonhar em cores é pintar uma obra-prima com tinta invisível provar que a terra é plana caçar baleias-piloto com uma máquina de escrever ir para o trabalho às 4 da madrugada estar ocupado por 107 anos vender a alma à esteira rolante florescer na sarjeta guiar a quem enxerga e desorientar os cegos ser anônimo e iletrado infiltrar-se pela segunda guerra mundial ser fiscal na ferrovia transiberiana escrever cartas para rosa luxemburgo sobre uma superestrela que veio de visita à noite correr até o mar alto gritando einstein über alles ou o contrário caso alguém proteste ser cirurgião ou sineiro cavar a sua própria sepultura tomar física e química no café da manhã abusar da língua materna até que ela se ria histericamente nascer noutro planeta ser o eterno perdedor que a todos derrota

sumar på hall Revebjølla ringjer dei siste raude klokkone, kveldsvinden stryk attgløymt gras.

olav h. hauge Noruega 1908–1994

ao cabo do verão A dedaleira dedilha as derradeiras flores rubras, o vento noturno faz cafuné na relva relegada.

visa — de, som ha minst, komma at segra — de, som äga, komma at dö — nöden är ett vapen — mättnaden en lucka — ingen får välja — ingen bryter lagen

gustav munch-petersen Dinamarca 1912–1938

cantiga — os que têm menos hão de vencer — os que possuem hão de morrer — a necessidade é uma arma — a saciedade é um sorvedouro — ninguém tem escolha — ninguém viola essa lei

Jag fostra vill min kärlek så att den må likna solens ljus, som famnar allt vad den kan nå från rymdens klot till minsta grus.

karin boye Suécia 1900–1941

O meu amor eu vou cultivar para que se pareça com o sol que do páramo às gotas do mar a tudo abarca no seu arrebol.

vennskap Hva jeg søker i vennskapet Nesten ingenting og likevel mer enn jeg kan finne alene. For ennu leter jeg og jeg søker ikke lenger trøst og trygghet ikke engang bekreftelse søker jeg Det har jeg fått eller stjålet som barn Det forsøker jeg å gi mitt eget barn Jeg er langt over førti år Det er ikke mer å hente av slike ting Min ensomhet blir ikke mindre av å støtte seg til andres Hva er det da jeg søker Jeg går og bærer på biter av visdom brokker av mening, ilanddrevne skår av skjønnhet, bruddstykker som ikke passer sammen. Og det jeg søker er noe som stemmer med mine funn, de få og forferdende øyeblikk da mine ord og en annens ord plutselig faller på plass i hverandre Og jeg ser mer enn jeg kan se alene Jeg ser!

stein mehren Noruega 1935–

amizade O que busco na amizade? Praticamente nada e contudo mais do que consigo achar sozinho. Pois sigo buscando mas não busco mais consolo nem constância tampouco busco aprovação Isso eu já ganhei ou roubei ainda criança Isso eu tento dar ao meu filho Tenho bem mais de quarenta anos Já não tenho mais razão para querer isso A minha solidão não diminui se arrimando na dos outros Mas então o que é que busco? Vou por aí levando fragmentos de sabedoria retalhos de sentido, restos de beleza encalhados na praia, cacos que não se encaixam. E busco algo que combine com os meus achados, esses instantes raros e assombrosos em que as minhas palavras se acoplam às palavra de outrem E eu vejo mais do que consigo ver sozinho Eu vejo!

farliga drömmar Gå icke alltför nära dina drömmar: de äro en rök och de kunna förskringas – de äro farliga och kunna bestå. Har du skådat dina drömmar i ögonen: de äro sjuka och förstå ingenting – de hava endast sina egna tankar. Gå icke alltför nära dina drömmar: de äro en osanning, de borde gå – de äro en vansinne, de vilja stanna.

edith södergran Finlândia 1892–1923

sonhos perigosos Não se achegue demais aos teus sonhos: são fumaça e podem se dissipar – são perigosos e podem perdurar. Já olhaste os teus sonhos bem nos olhos? São débeis e não entendem nada – suas próprias ideias são tudo o que têm. Não se achegue demais aos teus sonhos: são inverdades e é melhor que partam – são tolices e aqui querem ficar.

balladen om danmarksplassen En bil braser inn i en annen bil og to kjærester dør, alt du trenger for å dø, finnes på Danmarksplass. Det er en gravplass i skråningen over Fjøsangerveien. Det er en bensinstasjon i Michael Krohns gate. Det er en ledig leilighet i Ibsens gate. Her bodde en gang Charlotte. O Danmarksplass. Uten Danmark. Uten Charlotte, uten Josefine, uten Olga, uten Stine, uten Suzanne, uten Pia, uten Mette, uten Amalie, uten Maja, uten Janne; hva gjør man egentlig her i disse gatene uten navn? Uten by. Bare en plass hvor bilene møtes i bilens hastighet forbi. Bare gater, ingen by. Ingen skog. Ingen trær. Ingen mark eller myr. Ingen dyr. Ingen elv. Bare denne tidløse strømmen av trafikk som renner som sildrer som buldrer som bukter forbi. Som renner i strie strømmer forbi Ingentingplassen.

tomas espedal Noruega 1961–

a balada da praça dinamarca Um carro pecha noutro e um casal de namorados morre, tudo de que precisas para morrer, tem na Praça Dinamarca. Tem um campo santo na encosta por onde passa a estrada Fjøsangerveien. Tem um posto de gasolina na rua Michael Krohn. Tem um apartamento para alugar na rua Ibsen. Nele a Charlotte morou uma época. Oh Praça Dinamarca. Sem Dinamarca. Sem Charlotte, sem Josefine, sem Olga, sem Stine, sem Suzanne, sem Pia, sem Mette, sem Amalie, sem Maja, sem Janne; o que é que a gente faz de fato aqui nessas ruas sem nome? Sem cidade. Apenas uma praça onde os carros se encontram de passagem em sua automotiva afobação. Apenas ruas sem cidade. Sem floresta. Sem árvores. Sem campinas nem charnecas. Sem animais. Sem rios. Apenas essas correntes atemporais de trânsito que passam como arranca-pedras como estrondos como enseadas. Que passam em correntes caprichosas pela Praça de Nada e de Ninguém.

ungur eg yndaði gentu Ungur eg yndaði gentu, von og alvøkur var hon, unnaðist mær av sonnum. Bráðan tá hvarv tann væna, sum døggin tornar av túgvu. Eitt listaverk bert var moyggin, sjálvur hevði eg skapt tað. Tilfarið tók eg frá gudum. Gudarnir tóku tað aftur.

heðin brú Ilhas Feroés 1901–1987

de jovem uma donzela eu amei De jovem uma donzela eu amei, bela ela era, belíssima deveras, e deveras ela amou-me também. Logo, porém, a bela desapareceu, qual orvalho que no monte evapora. Mas ela era como vera obra de arte, esculpida por minhas próprias mãos. Talhada na argila tomada aos deuses. Os deuses logo a vindicaram de volta.

et annet sted i sengen Hvis du leter etter ham, leter ham kanskje etter deg. Hvis du leter etter Gud leter Gud kanskje etter deg et annet sted i sengen.

cecilie løveid Noruega 1951–

na outra ponta da cama Se o procuras talvez ele esteja te procurando. Se procuras por Deus talvez Ele steja te procurando na outra ponta da cama.

augustnat Fuldmånen skinner, så et hår kan kaste skygge. De steder, jeg for sidste gang er kommet gør min gang på jorden let. Af sig selv skyder hvide både lydløst ud på mørke vande. Andre steder skal jeg gense med et ændret blik så labyrintens celler atter spaltes spejlvender kontinenter, og spoler brede floder op. Minotaurus stanger blændet den flade slette under middagstimens høje lys. Den del af stjernehimlens gåde, havet ikke spejler beholder ørkenen som sit gidsel: Over sandet bar jeg lidt vand, siden sand over vandet

henrik nordbrandt Dinamarca 1945–

noite de agosto A lua cheia brilha tanto que até um fio de cabelo faz sombra. Os lugares por onde andei ultimamente tornam mais leves os meus passos sobre a terra. Barcos brancos de por si se lançam silenciosos por águas sombrias. Voltarei a ver os demais lugares com outros olhos: assim, as celas do labirinto hão de outra vez se bifurcar, os continentes ficarão de ponta-cabeça e os rios correrão para suas nascentes. O Minotauro chifrará às cegas o terreiro raso sob a imensa luz do meio dia. Aquela parte do enigma do céu estrelado que o mar não espelha faz do deserto seu refém: Pelas areias carreguei um pouco d’água, depois areia sobre as águas

Lenge pleide jeg å gå til sengs som om du fremdeles var her. Jeg formet dynen etter kroppen din, puten etter hodet, og holdt rundt deg til jeg sovnet.

tomas espedal Noruega 1961–

Por muito tempo mantive o costume de ir para a cama como se ainda estivesses aqui. Eu moldava com o cobertor o teu corpo, com o travesseiro a cabeça, e te enlaçava até adormecer.

hoppet Jag har samlat fallandre fjädrar från duvor och från kajor i parken. Jag sparar till vingar om vår frihet kommer. Men ännu balanserar vi våra sinner på skedar. Våra sinnen bräckliga som ägg.

margareta renberg Suécia 1945–2005

esperança Recolhi as penas que os pombos e as gralhas perderam no parque. Guardo-as para fazer as asas se a nossa liberdade chegar. Porém, ainda equilibramos nossos sentidos. sobre colheres. Nossos sentidos frágeis como ovos.

lykke Hva lykke er? – Gå på en gressgrodd setervei i tynne, tynne sommerklær, klø sine ferske myggestikk med doven ettertenksomhet og være ung og meget rik på uopplevet kjærlighet. Å få et florlett spindelvev som kjærtegn over munn og kinn og tenke litt på vær og vind. Kan hende vente på et brev. Be prestekravene om råd, og kanskje ja – og kanskje nei – han elsker – elsker ikke meg. Men ennå ikke kjenne deg.

inger hagerup Noruega 1905–1985

felicidade Duas línguas tem meu coração. Duas ganas tem a minha mente. Eu te amo permanentemente mas vou ser tua é nunca não. Nessa rubra escuridão pungente a vida ganhou uma forma dupla. Nela, uma pomba ora arrulha, ora nela cicia uma serpente. Duas línguas tem meu coração. Ouve atento mais essa queixa. Fica comigo e depois me deixa. Salva-me da minha própria prisão.

samma språk Snäckan i strandvallen, gravröset i hagen, silverskatten i åkern, som plogen lyfte i dagen, ishavsörten och liljan och landets yttersta båk talar med samma tunga, talar med samma språk.

gustaf larsson Suécia 1893–1985

mesmo idioma No aterro da praia o caracol, na pastagem a pedranceira, de prata o tesouro no terreiro que a charrua desvendou, a raiz ártica e o lírio, e a última baliza em terra firme falam com a mesma língua, falam num mesmo idioma.

frå krigsdagane Ei kule datt ned på golvet i gangen. Eg vog henne i handi. Ho hadde gjenge gjenom glaset og tvo timberveggar. Eg tvila ikkje på at ho kunde drepa.

olav h. hauge Noruega 1908–1994

dos dias de guerra Um projetil caiu no chão do corredor. Sopeso-o na palma da mão. Ele atravessara o vidro e duas paredes de madeira. Não duvido que até pudesse matar.

spejlkabinet Hon gik gennem dagene og så sig selv i dem alle som i et spejlkabinet Det var dagen før døden ingen vidste det heller ikke hun Nu står spejlene tilbage og mugner til i deres indre tomhed Husker ikke de har båret et billede end ikke dødens som altid kommer bagfra

tove meyer Dinamarca 1913–1972

câmara de espelhos Ela atravessava os dias e se enxergava neles todos como numa câmara de espelhos Isso foi um dia antes da morte porém ninguém o sabia nem ela mesma Os espelhos ainda estão ali criando mofo em seu íntimo vazio Não lembram que estamparam uma imagem que não era a da morte que sempre chega pela retaguarda

einsleg fure Her er romsleg, du fekk tøygja toppen og slå kruna vidt ut. Men du stend åleine. Når stormane kjem, har du ingen å stø deg til.

olav h. hauge Noruega 1908–1994

pinheiro solitário Aqui há espaço, pudeste estender o teu topo e espraiar a tua copa à vontade. Mas estás só. Quando chega o temporal, não tens ninguém em que se apoiar.

luta dig luta dig mot mig – jag innehåller din vila –, jag äger att utstycka din kraft – luta dig mot mig – jag är ett träd, du ett annat

gustav munch-petersen Dinamarca 1912–1938

pinheiro solitário recosta-te em mim – tens em mim o teu repouso – toca-me dar forma a tua força – recosta-te em mim – sou uma árvore, tu

sikten avtar. Skodde i rå snø. Sus men ingen lyder. Er elgen der? Eller har den passert? Eller har den aldri vært? Vi ser ingen spor. Men er dét noe bevis?

jan erik vold Noruega 1939

a visibilidade piora. Neblina sobre a neve crua. Sussuro mas nenhum ruído. Estaria o alce ali Ou já se foi? Ou então jamais existiu? Não vemos rastro algum. Mas isso prova algo?

hjärtat ska flyga Hjärtat ska flyga. Men lågt. Tät över gräsen.

lars hasselblad Suécia 1943

o coração há de voar O coração há de voar. Mas baixinho. Bem rente à relva.

nå Et meget lite ord. Likevel rommer det hele evigheten.

hans børli Noruega 1918–1989

duas versões de agora Agora. Palavrinha tão pequena. Assim mesmo comporta toda a eternidade. Agora. Palavra não muito grande. Mesmo assim nela cabe toda a eternidade.

Först spelade solen, log som bara kvinnor och regnbågen kan det. Då började någon filosofera (analytiskt tror jag han sa).

henry parland Finlândia 1908–1930

Primeiro o sol brincou, sorrindo como só as mulheres e os arco-íris sabem fazê-lo. Depois alguém começou a filosofar (analiticamente, creio tê-lo ouvido dizer).

svevn Lat oss glida inn i svevnen, i den logne draumen, glida inn - tvo deigemne i den gode bakaromnen som heiter natt. Og so vakna um morgonen tvo gylne kveitekakor!

olav h. hauge Noruega 1908–1994

sono Deslizemos sono adentro, nesse sonho bonanceiro, deslizemos - duas bolas de massa nesse forno bom cujo nome é noite. E então acordar em plena manhã feito duas broas de trigo douradas!

ögon Jag såg ett par hårda ögon jag älskade dem Jag såg ett par ljuva ögon jag älskade dem Jag såg ett par fräcka ögon jag älskade dem Jag såg ett par varma ögon jag glömde dem aldrig

gunnar ekelöf Suécia 1907–1968

olhos Vi dois olhos severos me apaixonei por eles Vi dois olhos meigos me apaixonei por eles Vi dois olhos descarados me apaixonei por eles Vi dois olhos de mormaço não os esquecerei jamais

nye ritualer Vi bærer opp alt som skal brukes til det spontane alteret Vi bærer utkast til en ny himmel og en ny jord Vi bærer forslag til nye skyer over byer nye byer over skyer Se! Skyene driver med tusjtegning hviskes, tynnes, kamufleres, viskes, vinsjes I skisser til nye kulisser bæres et barn varsomt frem til sex vold og død

cecilie løveid Noruega 1951–

novos rituais Subimos carregando todo o necessário ao altar espontâneo Trazemos projetos de um céu novo e de uma terra nova Trazemos propostas de nuvens novas sobre as cidades de cidades novas nas nuvens Olha! As nuvens desenham a nanquim ciciam, rareiam, se camuflam, desvanecem, se guindam Nos croquis de novos cenários uma criança é trazida de mansinho ao sexo à violência e à morte

Tåget hamra sin hårda rytm i blodet. Ej om människor är dess sång ej Gud eller kärlek, den är om järn, och är järn.

henry parland Finlândia 1908–1930

O trem martela seu ritmo severo no sangue. Seu canto não é sobre homens, Deus ou compaixão. Seu canto é de ferro e sobre o ferro.

til sorgen Du som taus med sænket Hoved staaer Liig en Lillie knækket paa sin Stængel; Tornekrandsen om det sorte Haar, Glædens stille blege Søsterengel! Kommer ogsaa Du fra Himlen ud? Kommer Du som Regn og Storm og Torden? Kommer ogsaa Du fra Glædens Gud; Som en Skye for Solen over Jorden?

steen steensen blicher Dinamarca 1782–1848

à melancolia Tu, aí parada, quieta, macambúzia feito lírio cujo pedúnculo se partiu; espinhos coroando a cabeça anil, ó pálida irmã angelical da alegria! Acaso tu também nos vem dos céus como a chuva, a tormenta, o trovão? Do mesmo Deus alegre és a criação, como a nuvem que para o sol é véu?

Det er ikkja so fårleg um grashoppa skjerper ljåen. Men når tussalusi kviskrar, skal du akta deg.

olav h. hauge Noruega 1908–1994

Não é tão perigoso assim quando o louva-deus afia a gadanhar. Mas se o tatuzinho cicia então toma cuidado.

Bara du kan se mig som jag är Vem ska nu vara jag Vem ska nu vara du Hej de är jag det var jag

bodil malmsten Suécia 1944–2016

Ah se pudesses me ver como eu sou Quem então seria eu Quem então serias tu Oi sou eu era eu

ordene rejser Jeg bor i et andet land, men forlader alligevel ikke mit hjem. Alfabetet tager jeg med og gramatikkens strukturer, ordenes betydning og betoning. Uanset hvor på kloden jeg slår mig ned, bor jeg i sproget, jeg er født ind i. Ingen storm af andre sprog vælter mit omkuld. Jeg er jeg i mit eget sprog drømmer på det, der tilfældigt blev mit modersmål. Jeg skriver hjemme, skriver ude, overalt det samme: Ordene har trækfuglehjerte, viser dissektionen, de vil nå en anden, og jeg lever med disse fugleord, deres sang og hæse skrig.

pia tafdrup Dinamarca 1952–

as palavras viajam Moro noutro país, mas nem por isso perco o meu lar. Trago comigo o alfabeto e as estruturas gramaticais, o significado e a entonação das palavras. Não importa onde me assente no planeta, moro no idioma, em que nasci. Não há temporal noutro idioma que faça meu idioma emborcar. Eu sou eu no meu próprio idioma – sonho no idioma que, quis o destino, fosse a minha língua materna. Escrevo em casa, escrevo na rua, igual por toda parte: As palavras têm coração de ave de arribação, mostram dissecações, querem chegar ao outro, e eu (con)vivo com essas palavras aladas, com seu canto e seus chilros roucos.

enno er det tid Det er gamle skuggar du syng for, skuggar av deg sjølv. Ufødde syner trugar din dag, – når skal du gjeva dei liv? Enno er det tid, meiner du, – graset er enno grønt.

olav h. hauge Noruega 1908–1994

ainda há tempo É pelas velhas sombras que entoas teu canto, por essas sombras de ti mesmo. Visões inatas assombram os teus dias, – quando irás então afinal dar-lhes vida? Ainda há tempo, eis tua resposta, – pois a grama ainda está verde.

hele din høst Hele din høst denne tørre hob parat til at flyve? Ingenting at tænke ingenting berøre, fnug for fnug, som frostsne umærkeligt dalende dækker live gennem lyser med tørhed dødens liljebad. I et vindstød er årene borte. Hele din høst denne skrøbelige hob parat til at flyve. Ganske stille taler det til dig fra vandets hjerte.

tove meyer Dinamarca 1913–1972

todo o teu outono Todo o teu outono este monturo terco prestes a decolar? Nada que pensar nada que tocar, floco a floco como a neve congelada que caindo pouco a pouco recobre a vida, transluz com a terquidão da morte. Numa lufada de vento escafedem-se os anos. Todo o teu outono este monturo precário prestes a decolar. Que fala contigo bem serenamente desde o coração das águas.

hold sinne ditt mjukt – Hold sinnet ditt mjukt, sier en stemme i vinden. – La det ikke stivne av år og alder. Smør det med dagenes gule soltalg, dynk det med dogg fra en blomsterkalk, garv det i motgangs bitre saltlake. Hold sinnet ditt várt og villig som greina i brisen: en hvileplass for fugler med vingen blå av himmelduft.

hans børli Noruega 1918–1989

mantém a tua mente maleável – Mantém a tua mente maleável, soprou uma voz no vento. – Não deixe que a enrijeçam a idade e os anos. Unta-a com o sebo amarelo e diurno do sol, embeba-a no orvalho de um cálix de flor, curta-a na salmoura amarga dos revezes. Mantém a tua mente disposta e acolhedora como um galho na aragem: lugar onde as aves repousam com as asas azuladas pela fragância dos céus.

Ideal-realisationen – ni säger, den har redan börjat men jag säger: vi måste ytterligare sänke prisen.

henry parland Finlândia 1908–1930

Liquidação de ideais – vocês garantem que ela já começou mas eu respondo: temos que derrubar os preços ainda mais.

det kjem eit brev Det kjem eit brev. Og eg vert glad. Ei bylgje av sorg ber meg mot høgdi.

olav h. hauge Noruega 1908–1994

uma carta chega Uma carta chega. E alegre me deixa. Uma maré de tristeza me carrega aos pináculos.

der kom den dag da skyerne over den sneplettede jord bestemse sig for at tage skikkelse af en stor fugl og den store fugl fløg så bort med vinteren.

knud sørensen Dinamarca 1928–

chegou o dia em que as nuvens acima da terra sarapintada de neve decidiram assumir a forma de um pássaro enorme e aquele pássaro enorme bateu asas e se foi levando o inverno embora.

fukt fett Inne i mørket er sirenen er kanonen som kan sende pianoer inn i fjellet.

cecilie løveid Noruega 1951–

graxa molhada Na escuridão uma sirene um canhão capazez de colocar pianos na montanha.

natt Fem gånger såg jag stjärnan men det sjätte trädde mannen ur molnen Jag vek inte undan Han högg mig men jag parerade genom att vrida bålen Därför läser du detta.

gunnar ekelöf Suécia 1907–1968

noite Cinco vezes vi a estrela mas na sétima o homem das nuvens apareceu Não me acovardei Ele tentou me acertar mas me esquivei virando o torso Por isso estás lendo esse poema.

Akkurat der hvor elven Gaular gjør en krumning forbi Sygna og smalner i en midje som bratt faller i en bred, kraftig foss, så strid og skummende hvit at elven ikke lenger ligner vann, men et fjell som faller, kan man se Storehesten reise seg i en butt, høy topp, som om fjellet styrter sammen og reiser seg i samme øyeblikk, en synsforstyrrelse bare; man ser fjellet gjennom splintene av vann som knuses i luften. Gutten står på de glatte steinene like under fossen, får vannfyket i ansiktet og håret, de små vannperlene legger seg over jakken og buksene, og han blir gjennomvåt der han står i solen. En tynn regnbue over vannet som styrter, over fossen som brøler så høyt at han ikke kan høre andre stemmer enn stemmen fra vannet, den roper til ham. Nå og da ser han laksen som kaster seg i en høy bue opp i fossen, inn i fossen, som om fisken letter etter et punkt i vannfallet hvor det er stille, et sted hvor den kan hvile. Hvor fisken kan hvile før den kaster seg høyere opp i fossen, før den endelig springer opp mot det stille vannet i elven. Det virker umulig. Laksen blir brutalt skylt ned av vannmassene, ned igjen mot bunnen av fossen, den strie osen hvor fisken blir stående og vente. Gutten ser at laksen forsøker seg på nytt, et nytt sprang inn i de ville vannmassene. Det virker umulig. Gutten begynner å gråte, forsøker å tørke bort tårene med jakkeermet som er vått. Nå merker han at han er gjennombløt, jakken og buksene helt inn til hude. Det var ikke meningen å gråte, han gråter aldri, ikke for noe, heller ikke for det verste, aldrei, men vannfyket fra fossen renner ned fra håret, ned i ansiktet og øyenne hans.

tomas espedal Noruega 1961–

Exatamente no ponto onde o rio Gaular forma uma ferradura ao passar por Sygna, estreitando-se numa cintura que despenca quase a pique numa cachoeira larga e impetuosa, tão obstinada e espumosamente branca que o rio já nem semelha mais água mas sim uma montanha caindo, pode-se avistar a montanha Storehesten que ascende num vértice obtuso e bem alto, como se a montanha viesse abaixo e se reerguesse num só átimo, como uma simples ilusão de ótica: vê-se a montanha através dos estilhaços d’água que se partem em pleno ar. O menino está parado sobre o lageado resvaladiço logo abaixo da cachoeira, recebe um spray d’água no rosto e no cabelo, as perolazinhas d’água se depositam na jaqueta e nas calças dele, deixando-o totalmente encharcado bem ali onde ele estava, banhado de sol. Um arco-íris tênue sobre a água que despenca surge logo acima da cachoeira que brame tão alto que ele não consegue ouvir nenhuma voz além da da água que grita para ele. Aqui e acolá, ele vê o salmão que se lança num arco elevado cachoeira acima, cachoeira adentro, como se buscasse um ponto na queda d’água onde reinasse a calmaria, um ponto no qual o peixe pudesse repousar. Onde pudesse repousar antes de se lançar novamente cachoeira acima, antes de ao fim e ao cabo galgar rumo às águas serenas do rio. Aquilo parecia impossível. O salmão é brutalmente derrubado pela catadupa d’água de volta ao fundo da cachoeira, àquela desembocadura encarniçada onde o peixe se detém e espera. O menino vê quando o salmão tenta mais uma vez, num novo salto na direção daquela catadupa d’água bravia. Aquilo parecia impossível. O menino começa a chorar, tenta secar as lágrimas numa das mangas da jaqueta, que está molhada. Só então ele se dá conta de que está encharcado, a jaqueta e as calças tocando na sua pele completamente molhados. Ele não tinha a intenção de chorar, ele nunca chorava por razão alguma que fosse, nem se acontecesse o pior, nunquinha mesmo. Porém, o spray d’água que vinha da cachoeira escorria dos cabelos dele rosto abaixo, olhos abaixo.

en flok svaler flyver i en oval over stenene i vandkanten. hver gang de vender viser de det hvide på deres maver. jager de noget. så sort, så et hvidt glimt. hvad er det de laver.

liv sejrbo lidegaard Dinamarca 1986–

um bando de andorinhas voa em círculos sobre as pedras na linha da maré. a cada volta, elas deixam entrever o branco em seu ventre. estariam ela caçando? depois, um lampejo preto, outro lampejo branco. mas o que é que elas pretendem?

grøne eple Sumaren var kald og regnfull. Epli vart grøne og flekka av skurv. Men eg plukkar og sorterar og staplar kassane i kjellaren. Grøne eple er betre enn inkje. Bygdi ligg på 61° breidd.

olav h. hauge Noruega 1908–1994

maçãs verdes O estio foi frio e chuvarento. As maçãs ficaram verdes e manchadas. Porém, eu as colhi e escolhi depois empilhei as caixas no porão. É melhor maçã verde que maçã alguma. E o sítio fica no paralelo 61°.

du spørger Du spørger undrende hvorfor jeg græder i dette næsten hellige minut, hvor vi har genopvækket glemte glæder, og sjælens tunge ensomhed er brudt. Med barnets sunde fred i dine lemmer, og blikket fyldt af midlertidig ro, er du for mig en lykkelig, der glemmer et par sekunder, at vi dog er to. Og du vil nærme dig med gode hænder, med kys og ord, der ikke trøster mig – jeg bærer på en sorg, du ikke kender, jeg græder kun, fordi jeg elsker dig.

tove ditlevsen Dinamarca 1917–1976

perguntas Por que choro, perplexo perguntas, durante a nossa hora mais sagrada em que reavemos alegrias olvidadas negando às almas solidão tão bruta. No corpo uma sana mansidão infantil, no olhar apenas calma passageira, pareces um felizardo que esquecera num segundo o que somos tu e eu. Com mãos bondosas vens te acercar, com beijos e palavras afinal em vão. Tristeza a ti alheia trago no coração: se choro é tão somente por te amar.

spontanalter Jeg legger ned boken Atonement, oppslått ved siden av en tallerken mozarella tomat sandwich. Et pappbeger enkel espresso, et plastglass med vann. Et par briller. En plastpose med magasiner, det står one way green to go. Lyset faller inn av de store vinduene, ut mot rullebanen, og jeg ser at dette er et alter.

cecilie løveid Noruega 1951–

altar espontâneo Coloco o livro Reparação aberto ao lado do prato sanduíche de mussarela e tomate. Um copo de papelão espresso simples, um copo plástico com água. Uns óculos. Uma sacola plástica com revistas onde se lê one way green to go. A claridade chega aqui dentro, até a esteira, pelas amplas janelas, e vejo que aquilo é um altar.

det skønneste jeg ved Jeg kysser dine læber og leger med dit hår, men dine øyne taler et sprog, jeg ej forstår.

Og flakker vel en længsel, et ønske imod dit – du kender kun dit eget og søker ikke mit.

Du taler, og jeg elsker din tunges lette spil, kun taler du om noget, jeg ikke kender til.

Det svage lys, der flammer og ville bringe bud, det finner ingen næring og brænder stile ud.

Dit hvide ansigt lyser som stjernene et sted, men lyser af en længsel, hvorom jeg intet ved.

Dog er på hele jorden det skønneste jeg ved dit ansigt, når det lyser som stjernene et sted.

Du knuger mig så heftigt ind til dit stærke bryst, og jeg vil gerne trøste men kender ingen trøst.

tove ditlevsen Dinamarca 1917–1976

a coisa mais bela que já vi Eu beijo os teus lábios e brinco nos teus cabelos, teus olhos falam idiomas mas nem sei compreendê-los. Falas e eu adoro o suave torneio da tua língua, porém falas de coisas que me deixam à míngua. Como se fora a estrela o recinto teu rastro clareia mas do anseio que nele arde não faço a mínima ideia. Me apertas assim bem forte no aconchego do teu colo tentando me consolar mas desconheço o consolo. E vaga aqui meu anelo, o meu desejo por ti. Mas cego dos teus anelos sequer me enxergas aqui. A chama débil que arde para te enviar meu sinal por falta de combustível silente se extingue afinal. Porém, no mundo inteiro, a coisa que vi mais bela: teu rosto quando clareia o recinto qual fora estrela.

du var vinden Eg er ein båt utan vind. Du var vinden. Var det den leidi eg skulde? Kven spør etter leidi når ein har slik vind!

olav h. hauge Noruega 1908–1994

eras o vento Sou um barco sem vento. Eras o vento. Era aquela a rota que eu planejava? Mas quem se importa com a rota quando tem um vento assim!

Det är inte tiden som förändrar oss, det är rummet, skogen som var låg som ett mörk band om kvällen när vi var barn. Och vattnet som nådde foten. Det är vägen som nu är uträtad, träden, husen, mänskorna samma seende ut genom fönstren som är fönster i rum, ej i tid. Rummet för barnen, rummet för de älskande där fåglarna flyger in och ut, rummen för den som sover så lätt att inte dödens andetag hörs. Det är samma möbler i rummet, samma grenverk framför det som vore rummet din blick som aldrig sluts.

bo carpelan Finlândia 1926–2001

Não é o tempo que nos transforma, é o espaço, a floresta rasa como uma faixa escura e a noite em que fomos criança. E a água tocando nos pés. É a estrada agora endireitada, as árvores, as casas, as mesmas pessoas espiando pela janela janelas no espaço, não no tempo. O quarto da criança, o quarto dos amantes onde as aves entram e saem em revoada, o quarto de quem dorme um sono tão leve que sequer se ouve o suspiro da morte. São os mesmos móveis na sala, os mesmos galhos diante dela como se o espaço fosse o teu olhar que não pisca jamais.

kyklopens nye øye Jeg ser hvordan sannheten dreper sannheten Jeg ser hvordan øyet kløver landskapet i to. Alt faller og blir kaldere ender som dekor på et fat.

cecilie løveid Noruega 1951–

os olhos novos do ciclope Vejo como a verdade extermina a verdade Vejo como o olho racha a paisagem ao meio Tudo tomba e fica mais frio e termina como guarnição numa baixela.

bevæger mig meget langsomt, kigger på brostenene, de spejler himlen. kigger på skyernes omskiftelighed. i en baggård står luften lige så stille og bliver ældre.

liv sejrbo lidegaard Dinamarca 1986–

me movo bem lentamente, observo as pedras da calçada, elas refletem o céu. observo a inconstância das nuvens. num pátio de fundos, o ar se detem quietamente e envelhece.

jeg holder dit hode Jeg holder ditt hode i mine hender, som du holder mitt hjerte i din ømhet slik allting holder og blir holdt av noe annet enn seg selv Slik havet løfter en sten til sine strender, slik treet holder høstens modne frukter, slik kloden løftes gjennom kloders rom Slik holdes vi begge av noe og løftes dit gåte holder gåte i sin hånd

stein mehren Noruega 1935–

eu sustenho a tua cabeça Eu sustenho tua cabeça em minhas mãos, como susténs meu coração em teu desvelo assim tudo sustem e é sustido por algo além de si mesmo Assim o oceano soergue uma pedra até suas areias, assim a árvore sustém os frutos maduros do outono, assim o planeta soergue-se em sua órbita Assim somos ambos sustidos por algo e soerguidos teu enigma sustém um enigma em sua mão

nútímans alskhug (føroyskað eftir norskum tipp-topp nýmótans skaldi) Tú er sum skøpt til at bíta í, so rund sum ein rognardrýlur, eg smaksi kærleika av tínum varrum, sum kálvur, ið móðurboppur sýgur, og millum bróst tíni søkki eg niður sum millum tvær hvalakúlur. Tín andi sum úr einum døglingsblástri av ástgirnd tivar móti mær. Tú kroystir meg sum eg fevndur var at áttaarmaðum høgguslokki, av osti tú beljar sum niðurløgd kúgv við umskotnum eygum í knokki.

poul f. joensen Ilhas Feroés 1898–1970

amor dos dias de atualmente (traduzido ao feroês a partir de um poema de autoria de um poeta norueguês modernérrimo) Tu és como que criada para ser mordida, tão roliça quanto um pão ázimo feroês, provo o gosto do amor nos teus lábios, como bezerro sugando as tetas da mãe, e em meio aos teus seios eu me afundo como entre as cabeças de duas baleias. O teu hálito forte como rajada de vento sopra concupiscente na minha direção. Me apertas e é como se eu estivesse cingido por uma lula com oito braços, muges de amor feito vaca desativada com olhos suplicantes cabeça acima.

I Helvede er’ mange Sidser, Der give Fanden fæle Spidser; Enhver vil eie ham som Mage, Men Lyset døer i Haabets Stage, Da siger han en Dag, saa sød, Den som kan lave mig en Grød Som jeg kan spise ret med Glæde, Skal dele med mig Navn og Sæde!

h.c. andersen Dinamarca 1805–1875

Havia no inferno uma batelada de mulher: todas davam ao diabo gororobas a comer. Algumas queriam ter o demo por marido mas nenhuma tivera tal anseio atendido. Mas um dia diz o coisa ruim bem prosa: “Quem me fizer uma comida tão gostosa que eu me empanturre até cair de sono há de partilhar comigo o nome e o trono”.

Månen, så beglodd gjennom 542 000 000 år, vender det andre kinnet til, viser meg sin arrete venstre side, og dødens rene form avtegner seg i en brøkdel av et sekund, og den store eiken sier plutselig med helt vanlig stemme: «Fell meg, så du kan lage en båt og seile bort.» Jeg avfeier ikke dette som en hørselshallusinasjon, er beæret over å bli tilsnakket slik, men følger likevel ikke oppfordringen, delvis på grunn av fellingens praktiske og juridiske utfordringer, men viktigst, fordi: Den rette tid er ennå ikke her.

torild wardenær Noruega 1951–

A lua, tão observada durante 542.000.000 de anos, oferece a outra face, me mostra seu lado esquerdo cicatrizado, a forma mais pura da morte se sobressai numa fração de segundo e um carvalho enorme de repente diz, num tom de voz absolutamente normal: — Derruba-me e assim poderás construir um barco e navegar para alhures. Não enjeito isso como alguma forma de alucinação auditiva, sinto-me honrada de que se dirijam a mim dessa forma, porém, não aceito a proposta, em parte por razões de ordem prática e jurídica, mas principalmente por isso: Ainda não era o momento certo.

ett regn i regnet vem var jag ett namn kanske en väg ett regn i regnet ett luftslott där livet flyttat in och gråtit ut som ett barn träffat av en ond dröm

bruno k. öijer Suécia 1951

um chuvisco na chuva quem sou eu talvez um nome um caminho um chuvisco na chuva um castelo de areia onde a vida entrou e chorou aos soluços feito criança tomada por um pesadelo

Dei tenkte ikkje. Dei gjekk blindt. Stogga stundom og såg – Seg tenkja. Det må vera noko nytt.

olav h. hauge Noruega 1908–1994

Eles não pensavam. Andavam cegamente. Às vezes paravam para dar uma olhada – Pensar. Que novidade é essa.

kærleikur Hvar tú um heimsins víðu gøtu gongur tað ljóðar móti tær ein vænur songur um kærleika, ið brennur i hvøri mannasál so ein og hvør her kennir hvat hægst er lívsins mál køld var jørð uttan kærleikshita eingin sál kundi stavar rita køld var jørð –

maria mikkelsen Ilhas Feroés 1877–1956

amor Aonde quer que andes nas avenidas do mundo te depara um canto profundo que canta o amor que arde em cada alma humana e faz com que cada um entenda qual é a mais elevada meta da vida fria era a terra de amor desprovida alma alguma conhecia a sua senda fria era a terra –

diktet Brått kom eit barn ut av det slitne ansiktet. Brått kom undring ut av visdom. Brått kom tvil ut av kunnskap. Diktet strauk over gammal hud og gjorde henne ung.

marie takvam Noruega 1926–2008

o poema Logo do rosto desgastado veio um filho. Logo da sabedoria veio o assombro. Logo do conhecimento veio a dúvida. O poema acariciou a pele velha e a rejuvenesceu.

siger det så klart jeg kan. vil ikke skjule noget. et udsagn kræver en afgrænsning. natten er grumset. himlens orangetunge synker. trænger gennem forskellige lag af hud og kød.

liv sejrbo lidegaard Dinamarca 1986–

digo-o da forma mais clara que consigo. não desejo esconder nada. uma afirmação pede delimitação. a noite é turva. a língua alaranjada do céu recai. insinua-se entre as diferentes camadas de pele e carne.

Møt ikkje med: gøyande hund, hotande hand, trakk ikkje i rugen! Men syn oss åkeren din ei morgonstund!

olav h. hauge Noruega 1908–1994

Não venha trazendo: cachorro que late, mão que ameaça, nem pise o centeio! Mas mostra-nos sim tua agra numa manhã!

jag går over dagenes spejl Jeg går over dagenes spejl og ser mig selv gynge omvendt, dybt nede lysende i flaskegrønt mørke som en død i havbundens skove. Skal jeg fostres i tangskovens vugge? Skal mørkets hænder flette mig min lykkes dragt af lys?

tove meyer Dinamarca 1913–1972

ando pelo espelho dos dias Ando pelo espelho dos dias e vejo a mim mesma gingando do avesso bem lá no fundo reluzindo na escuridão verde-garrafa feito defunto na mata do fundo do mar. Irá um berço de algas me acalentar? Irão as mãos da escuridão tecer-me meu venturoso vestido de luz?

mannen i mitt liv Han står over meg. Han er den rette. Han er en vibrasjon, den kjennes, den kjennes rett. Han ser på meg. Han er annerledes. Han er mannen i mitt liv. Jeg gleder meg til å vakne og finne ham der fortsatt. Han er den rette. Jeg våkner. Jeg er alene. Jeg smiler. Det er en enkel sak.

cecilie løveid Noruega 1951–

altar espontâneo Ele está em cima de mim. Ele é o cara. Ele tem uma vibração que sinto, sinto que funciona. Ele me olha. Ele é diferente. Ele é o homem da minha vida. Me alegra acordar e ver que ele ainda está aqui. Ele é o cara. Acordo. Estou só. Sorrio. Simples assim.

du som er stærk og mild Du som er stærk og mild, du som hilser med faste hænder og ser på mig, lige og rent uden svig, uden løfter, der hvirvler til vejrs som farvede balloner med satyrører og store, bristefærdige munde. Du, hvis ord er få uberuste, sande, kom, gå over min tærskel, kun du og giv mig mit hjem tilbage, min barndoms trygge tro på mennesket.

tove meyer Dinamarca 1913–1972

tu que és forte e afável Tu que és forte e afável, tu que saúdas com mãos firmes e me olha, altivo e imaculado, sem aleivosias, sem promessas que se agitam no ar feito balões coloridos com suas orelhas de sátiro e bocas quase estourando de tão largas. Tu, de palavras frugais, sóbrias, sinceras, vem, entra na minha soleira, apenas tu e devolve o meu lar, minha inabalável fé infantil no ser humano.

på havstrandi Ho svara ikkje, men vende deg ryggen – og gjekk. Og vinden og skyene, ja endåtil havet vende deg myrknande ryggen; steinane i strandi dukka, kvart strå, kvar bylgja jaga imot ein onnor strand.

olav h. hauge Noruega 1908–1994

no litoral Ela não responde, mas te dá as costas e se vai. O vento, as nuvens, sim, o próprio mar te dá suas costas escuras, os seixos na praia afundam, cada junco, cada onda em busca doutra praia.

Att lida är svart Att lida utan att älska är svart Att älska utan att lida är icke möjligt Att älska är svart

gunnar ekelöf Suécia 1907–1968

Padecer é penoso. Padecer sem amar é penoso. Amar sem padecer não é possível. Amar é penoso.

liste over ting, man med lidt varsomhed kan gøre samtidig: a) drikke te b) belure kat c) poppe majs d) nynne sange

birgitte krogsbøll Dinamarca 1954–

rol de coisas que com um pouco de cautela se pode fazer ao mesmo tempo: a) tomar chá b) espiar o gato c) fazer pipoca d) cantarolar

instrukser fra tilfeldigheten Sengen er fylt med sementstøv Vi drømmer om forandring Stolen er dekket av sementstøv Vi synger og spiller om forandring Badekaret er fylt med sementstøv Vann kommer vi aldri til å glemme Kjøleskapet er fylt med sementstøv Skjønnhet er det eneste som varer Vi venter på nye instrukser fra tilfeldigheten Vi vet ikke om de virker

cecilie løveid Noruega 1951–

instruções do acaso A cama está cheia de fuligem de cimento Sonhamos com a mudança A cadeira está coberta de fuligem de cimento Cantamos e decantamos a mudança A banheira está cheia de fuligem de cimento A água jamais será esquecida A geladeira está cheia de fuligem de cimento A beleza é a única coisa que perdura Aguardamos novas instruções do acaso Não sabemos se vão funcionar

til sas På min billet står der tryckt: København — Århus men flyet lander i Tirstrup hvorfra der går bus til Århus. Kr. 25 oven i billetprisen. Men det piner mig ikke nær så stærkt som den sproglige unøjagtighed. Jeg ved af erfaring hvor svært det kan være at ramme det rigtige ord. Men 40 kilometers misvisning er for meget. Ytringsfrihed? Ja, men under ansvar! Skriv: Fra Kastrup til Tirstrup. Det lyder godt og så er det sandt.

benny andersen Dinamarca 1929–

à sas Na minha passagem aérea se lê: Copenhague — Århus só que o voo acaba em Tirstrup de onde seguimos de ônibus até Århus. 25 coroas a mais no valor da passagem. Porém, isso não me incomoda tanto quanto essa imprecisão de linguagem. Sei na própria pele o quão difícil pode ser dar com a palavra exata. Mas um erro de 40 km no mapa é um pouco demais. Quem revisou essa passagem? Ela jamais devia ter sido impressa assim. Liberdade de expressão? Sim, mas com responsabilidade! Escrevam: de Kastrup a Tirstrup. Além de soar bem, também é a mais pura verdade.

oppgang Solen gikk ned og synet forsvant Verden først rød, så svart Nattfuglene våkne Det kjennes som regn, men det er kulde Aftendugget ristes av lange fjær

dan aleksander andersen Noruega 1982–

ascenção O sol se pôs e a visão se foi o mundo, primeiro rubro depois negro As aves noturnas acordam a sensação é de chuva, mas faz frio a névoa da noite agitada por longas penas

lytter næsten ikke og kun modvilligt. så skarpt. et ramt strejf af eddike. glemslen har lagt sig som olie, bundfald i vores øjne.

liv sejrbo lidegaard Dinamarca 1986–

praticamente não ouve, e apenas a contragosto. tão afiado. uma pitada amarga de vinagre. o olvido se depôs como óleo, como borra nos nossos olhos.

Hvorfor ikke begynne med en gate. Gaten og strekningen jeg gikk frem og tilbake nesten hver dag i mer enn to år. Bjørnsonsgaten, trafikkert og skitten, arbeiderboliger i rekker på hver side av skyggen som ligner en vei, en innfartsåre, blodfattig og kald, et smalt fortau, forbi fabrikkområdene, bensinstasjonen, ned mot Danmarksplass, byens mørkeste lyskryss. En elendig gate, nedbrutt av nedslående spor: et døende tre, nedfallstrehuset og en eksosnedstøvet hekk, vinduet hvor hun står og trekker av seg bomullsgenseren. En elendig gate, min adresse og yndlingsstrekning inn mot byen. (Idag - når jeg bor på den andre siden av byen, i en lys, ren leilighet med terasse og utsikt over havnen - hender det at jeg tar bussen til Bjørnsonsgaten for å gå ned gaten og den gamle strekningen mot sentrum.) Gaten åpner seg mot yrkesskolen og Krohnsminde til høyre, høyblokkene og Solheimsviken til venstre, jeg passerer kokkelærlingene på steintrappen utenfor skolen, de står og røyker under de hvite luftige kokkeluene, som om de holder oppe skyene med kokkehodene sine, syv-åtte kokkelærlinger i en rekke ved siden av frisørlærlingene, lett gjenkjennelige på grunn av hårfrisyrene, røde, grønne hårmanker i alle lengder og retninger (en av jentene har barbert bort håret i en skinne fra pannen til nakken, som om veien fortsetter gjennom hodet hennes) og jeg går rett frem, ned mot Danmarksplass. Ned under trafikkmaskinen. Til høyre eller venstre i tunnelundergangen? Undergangen deler seg, idag går jeg til høyre, og det må jeg være glad for, i ettertid, at jeg ikke gikk til venstre, for litt lenger ned langs høyreruten, like forbi Forum Kino, etter bakken mot store Lungegårdsvann, på broen hvor fisken ligger og dør på asfalten, treffer solskinnet et trafikkskilt og jeg blir truffet av en uventet lykkefølelse. Den sier ikke annet enn: du er lykkelig. Her og nå. Grunnløst. I dette øyeblikket er du lykkelig, uten grunn, som en gave. Det kan ikke beskrives annerledes. Jeg har ingen grunner til å være lykkelig, er fyllesyk og nedtrykt etter å ha drukket sammenhengende i fire dager, bor alene i et skittent hus i en elendig gate, sover på en madrass, ingen møbler, forlatt av hun jeg trodde jeg skulle klare det sammen med. Jeg holder på å ødelegge meg selv, et hardt og alvorlig undergangsarbeide, drikker og går i oppløsning, og plutselig er jeg lykkelig. Hvorfor? Fordi sollyset treffer et trafikkskilt? Jeg mister pusten og må stoppe. Kjenner en varm og jublende klarhet i kroppen. Tankene våkner og mister tyngde, det er en helt konkret erfaring, tankene blir lettere, og jeg fortsetter å gå, lettere nå, mot Nygårdshøyden og sentrum. Langsomt går det opp for meg, du er lykkelig fordi du går.

tomas espedal Noruega 1961–

Por que não começar com uma rua? A rua e o percurso que andei para cima e para baixo quase que todos os dias durante mais de dois anos. A rua Bjørnsonsgaten, repleta de trânsito e sujeira, moradias operárias de ambos os lados da sombra que lembra uma via, uma artéria de acesso, anêmica e fria, uma calçada estreita passando pela zona industrial, o posto de gasolina, descendo em direção à Praça Dinamarca, a encruzilhada de semáforos mais sombria da cidade. Uma rua horrorosa, cortada por vestígios deprimentes: uma árvore moribunda, uma casa de madeira em ruínas com uma sebe empoeirada, a janela junto à qual ela tira a blusa de algodão. Uma rua horrorosa, meu endereço e percurso preferido em direção à cidade. (Hoje em dia, morando do outro lado da cidade, num apartamento iluminado e limpo com sacada e vista para o mar, às vezes ocorre de eu pegar o ônibus que passa na rua Bjørnsonsgaten só para descer essa rua, refazendo o meu antigo percurso até o centro.) A rua se abre ao chegar na Escola Vocacional e no estádio Krohnsminde à direita, nos prédios altos de apartamentos e na enseada de Solheimsviken à esquerda. Passo pelos aprendizes de mestre-cuca na escadaria de pedra em frente à escola, onde eles estão parados fumando sob seus barretes de mestre-cuca, como se sustentassem as nuvens sobre suas cabeças de mestre-cuca, sete ou oito aprendizes de mestre-cuca enfileirados ao lado dos aprendizes de cabeleireiro, esses facilmente reconhecíveis por seus penteados, melenas vermelhas, verdes de todos os comprimentos e em todas as direções (uma das moças raspara o cabelo numa faixa que ia da testa até a nuca, como se a via continuasse sobre a cabeça dela) e sigo reto adiante, descendo até a Praça Dinamarca. Passando por baixo da máquina do trânsito. Direita ou esquerda ao sair do túnel? O túnel se bifurca, hoje pego à direita, e fico feliz mais tarde por não ter pego à esquerda, pois um pouco depois enquanto descia o percurso à direita, mais ou menos passando pelo cinema Forum, depois da ladeira encosta que dá para o lago Store Lungegårdsvann, na ponte sobre a qual um peixe jaz agonizando no asfalto, os raios de sol encontram um sinal de trânsito e sou tomado de um sentimento inesperado de felicidade. O qual não afirma nada além disso: és feliz. Aqui e agora. Sem motivo algum. Nesse momento és feliz, sem nenhum motivo, como uma dádiva. É impossível descrever isso doutra forma. Não tenho motivo algum para ser feliz, estou de ressaca e deprimido depois de beber quatro dias seguidos, vivo sozinho numa casa imunda numa rua horrorosa, durmo no colchão puro, sem mobília nenhuma, abandonado por ela com que achei que iria passar o resto da vida. Faço de tudo para me autodestruir, num esforço intenso e dedicado para me arruinar, bebo e me desmancho, e de repente me sinto feliz. Mas por quê? Porque os raios de sol encontram um sinal de trânsito? Perco o fôlego e preciso deter a caminhada. Sinto uma clareza morna e exultante pelo corpo. Meus pensamentos despertam e ganham leveza, trata-se de uma experiência absolutamente concreta, os pensamentos se tornam leves, e eu continuo andando, já agora mais leve, na direção do bairro de Nygårdshøyden e do centro. Lentamente a ficha cai para mim: estás feliz porque andas.

året har 16 måneder Året har 16 måneder: november december, januar, februar, marts, april maj, juni, juli, august, september oktober, november, november, november, november.

henrik nordbrandt Dinamarca 1945–

o ano tem dezesseis meses O ano tem dezesseis meses: novembro, dezembro, janeiro, fevereiro, março, abril, maio, junho, julho, agosto, setembro, outubro, novembro, novembro, novembro e novembro.

høstsang Nå, når høsten har nådd til oss to, er vi blitt så snille – vårt blod renner stille og langsomt som vi, når vi går. Med våre to hender godgjemt i min lomme, når lufta er klar, og høsten er kommet, og sommer’n er noe som var.

odd børretzen Noruega 1926–2012

canto de outono Agora que o outono chegou em nós dois ficamos ambos tão gentis – nosso sangue corre calma e lentamente, igual o andar da gente. Nossas duas mãos bem guardadas no meu bolso quando o céu não tem nuvens e o outono chega e o verão é só algo que foi.

meg drøymdi at veruleikin spøkti og ivaðist um at eg drøymdi tí vaknaði eg og hugsaði at eg var eitt spøkilsi á veg út í litprikaðu stjørnunáttina

oddfríður marni rasmussen Ilhas Feroés 1969–

sonhei que a realidade assombrava e duvidava que eu estivesse sonhando então acordei achando que eu era um fantasma que saía na noite pintalgada de estrelas lá fora

No syng det atter av mitt hugdjups elv, og vindblik kjem frå svale nattland, der draumblå tindar speglar seg i andre sjøar. Men kva er mine ord? Stormkrøkt skog imot nord, fjellgrindar imot dags herjande eld.

olav h. hauge Noruega 1908–1994

Eis que canta outra vez o flume do meu inconsciente e a brisa chega vinda da zona fria da noite onde picos azuis de sonho se refletem noutros mares. Mas o que são as minhas palavras? Floresta encurvada de temporal avançando rumo ao norte, cerco de montanhas contra a marcha inflamável dos dias.

Øjet græder, fordi det hele tiden mister noget. Byer. Udsigter. Alt det, øjet ikke længere ser, er tabt.

josefine klougart Dinamarca 1985–

Os olhos choram porque estão sempre perdendo algo. Cidades. Paisagens. Perdido está tudo o que os olhos já não vêem.

composto em calluna /desenhada por jos buivenga/ 10 pontos